Gapet i portrettet
Gapet mellom virkelighetene
La meg fortelle deg om noe mange ikke helt skjønner når det kommer til eget utseende og gapet mellom hvordan man selv tror man ser ut og hvordan man ser ut.
Hvordan du tror du ser ut
Det er en forskjell mellom hva du ser i speilet hver dag, hvordan selfiene dine (som regel speilvendt fra virkeligheten) gjerne tatt fra en vinkel du selv håper verden rundt deg ser deg fra og virkeligheten.
Hvordan du håper du ser ut
Du tar kanskje selfier med en mobiltelefon, altså en vidvinkel som vi jo kjenner til vil gjøre formen på ansiktet litt forvrengt når man fotograferer med vidvinkel på kort avstand, du ser deg selv i speilet og gjør deg opp tanker rundt hva du for eksempel liker og håper folk ser det du føler er din beste side.
Hvordan du faktisk ser ut
Verden rundt deg ser deg ikke forvrengt ala selfie, eller fra en vinkel ovenfra og ned, verden rundt deg ser deg akkurat som du er, rett på ærlig og brutalt og vakkert, alle mennesker har noe vakkert med seg og du er vakrere enn du tror.
Har du noen gang satt på en lydopptaker og i ettertid hørt deg selv snakke, om du ikke er vant til det så vil det veldig ofte høres rart ut og man er fristet til å tenke at jøss, jeg høres da virkelig ikke sånn ut, det der er ikke min stemme.
Men så er det altid et rimelig stort gap mellom hva man selv ser i speilet og hører når man snakker kontra hvordan stemmen oppfattes av de rundt oss og hvordan vi ser ut for omverdenen.
Jeg har hatt kunder som sier de ikke kjenner seg selv igjen når de ser bildene for første gang etter en fotografering, for så å se på de på nytt et par timer senere og ha en helt annen oppfatning igjen fordi førsteinntrykket er så farget av hvordan man tror man ser ut og hvordan man faktisk ser ut når man fotograferes ærlig slik man er.